– De vokser ut i en form som…

Av Andreas Strand Iversen og Sigurd Stranda

I forkant av vår samtale med Sigbjørn Skåden oppstod det i redaksjonen en viss uro knyttet til de etiske implikasjonene ved å invitere en forfatter til intervju uten å opplyse om at vedkommende samtidig skulle utsettes for manikyrbehandling. Neglene er, når man ser nærmere etter, et både intimt og kompromitterende felt der kroppens egen ubevissthet blir ufrivillig synlig. En av intervjuerne kan for eksempel avsløre at han er utstyrt med såpass tilbaketrukne og avgnagde negler at et sånt tiltak ville vært umulig å gjennomføre uten at manikøren satt igjen med følelsen av å ha blitt utsatt for en form for praktisk spøk.

Sånn er det imidlertid ikke med Sigbjørn Skåden, som etter å ha brukt et omstendelig minutt på å finne et egnet sted å parkere sykkelen, lar seg geleide inn i Irinas diamantbesatte stol. Der kan Irina, med et profesjonelt blikk raskt fastslå at Skåden i det minste ikke tilhører neglebiterstandens mer forhutlede rekker. Men til tross for intervjuernes forsøk på å psykologisere betydningen av neglenes tilstand, vil ikke Irina helle vann på mølla vår.

— Kan man si noe om en person basert på neglene?

Irina: Nei.

Sigbjørn setter seg i behandlingsstolen og legger hendene til skue på en polstret armhviler midt på bordet. Arbeidsstasjonen er godt opplyst av to hvite Tertial-skrivebordslamper som harmoniserer med resten av salongen hvor interiør, vegger, til og med Irinas egen bekledning, er utført i ulike sjatteringer av hvitt. Det som skiller seg ut er de små, fargerike flaskene med neglelakk og ulike geller som står på rekke og rad i hyllene bak, samt Irinas egne negler som er utført i en lyserød fryd. Irina begynner å pirke under Skådens negler med et nålelignende redskap. Utenfra hører vi lyden av en sugebil som står parkert i gata rett utafor. Vi varmer opp med en ordassosiasjonslek.

Intervjuer:                                                                         Skåden:

litteratur
                                                                                        bok
          språk
                                                                                  samisk
                 form                                         
                                                                                …bok

                Norge 
                                                                                  land

                  NEGLER                 
                                                                     hånd. dette var kanskje 
                                                                                        uinteressant?

– Vi gikk på jakt etter negler i bøkene dine. Hva tror du vi fant?

– Jeg tror ikke det er det mest fremtredende, men det kan godt hende det har vært noe. Jo, i Våke over dem som sover er det noen negler, er det ikke det? Uten at jeg helt klarer å huske hvor.

– Det er han som klipper kjønnshårene med neglesaks etter å ha vært på trening.

– Han ja. Er ikke det vanlig?

– Det sier kanskje noe om en person, å ha velstelte negler?

– Det er nok ikke jeg den beste til å svare på, det må kanskje Irina svare på. Kanskje det forteller noe om en person, jeg vet ikke. Men jeg lærte et triks en gang for å se om folk biter negler eller ikke, og det er om du ber dem om å se på neglene sine, og hvis de gjør sånn:

Men hvis de gjør sånn:

– Biter du negler sjøl?

Irina: Nei, han gjør ikke det.

Sigbjørn: Nei, du ser det? De er dårlig klipt. Med den samme neglesaksa som … som man bruker til alt.

– Hvordan kjennes det nå? Det er jo ikke noen nerver i neglene, de er følelsesløse, men det er jo allikevel der du griper, det er det du møter verden med. Gjør det vondt?

– De er jo koblet til et nervesystem, så jeg kjenner det når du pirker ved rota. Det er som en tannlegebehandling, bare mindre ubehagelig. Dere har ikke prøvd, altså? Burde ikke det være et premiss for hele greia? At dere gjør det selv?

Skåden har gjennomskuet intervjuernes hykleri. Vi er villige til å sette ham i en sårbar situasjon uten å ofre noe sjøl. Her er vi snare med å skifte tema til hans siste utgivelse, Planterhaug.

– I den siste boka di gir du deg selv mye rom til å eksperimentere. Det finnes et standard narrativ i bunn, men så har du satt inn disse mellomkapitlene.

– Ja, jeg har i hvert fall ikke trykket på bremsa. Jeg har latt meg selv være ganske fri på ulike måter. Bare peist inn slike stilbrudd eller narrative brudd som det passer meg.

Det narrative grunnplanet i boka handler om førstebetjent J. Edgar Huuva som kommer til Planterhaugen for å undersøke et dødsfall som ingen andre ser ut til å finne mistenkelig, men i likhet med Twin Peaks – et forelegg som landets kritikere har virket nærmest programforpliktet til å fremheve – er mordmysteriet et påskudd for å vise frem et sted og menneskene som befolker det. Det er ikke løsningen på kriminalmysteriet som først og fremst interesserer teksten, men stedet og menneskene som utgjør dens egentlige gåte.

– Jeg skrev først den basslinja som er det narrative grunnplanet, men så ville jeg ikke skrive en bok som bare var litt køddete og handla om en detektiv som kom til en bygd og så skjedde det ting.

Grepet Skåden fant var å legge inn mellomkapitler som bryter opp narrativet. Han sammenligner den narrative strukturen med ting som utspiller seg på en scene. I grunnarrativet er hele scenen opplyst, men så blir den mørklagt av og til. Da er det en enkeltspott som setter lys på én karakter. Så blir hele scenen opplyst igjen. Slik kan boken ha detektivhistorien liggende i bunn, men også tillate at bokens mer aparte skikkelser – for eksempel urfrosken Čuoppomáddu – komme til orde.  

– Jeg tenker på forholdet mellom atmosfære og form. Er atmosfære en form? Atmosfære virker ikke til å være noe du fanger i et setningsinnhold, men en stemning, noe med måten setningsinnholdet legges frem eller presenteres.

– Jeg har hatt litt bevissthet rundt det i Våke over dem som sover, det å bruke naturen og omgivelsene, miljøet som en ramme og som stemningssettende grep. Miljøbeskrivelsene og naturbeskrivelsene skulle forsøksvis være stemningssettende. I den grad man får noe innblikk i hovedkarakteren sin sinnstemning, altså psykologiske innblikk. Man kommer aldri inn i hodet på ham, bortsett fra det han sier, og det han sier burde man jo kanskje ikke tro på heller. Men jeg har prøvd å bruke natur- og miljøbeskrivelser som et slags resonanskammer for å skape en stemning som gir leseren en følelse av en psykologisk tilstand. Den stilen har kanskje blitt til i senere bøker også, uten at jeg tenker på det som en poetikk.

– Har du skrevet noe som du ikke kan publisere? Altså noe som er skrevet uten tanke på utgivelse?

– Ja, jeg skriver bøker til ungene mine. Notatbøker til deres framtid, til når de blir gamle nok. Hvis de bryr seg om å lese dem, så finnes de. Det er mer dagbokspreget. Litt minner og noen andre betraktninger. Men det er ikke noe som skal være offentlig.

Å skrive noe som ligger tett på egen biografi er forbundet med en viss risiko. Da Skåden utga Våke over dem som sover i 2014, navnga han heimbygda si for første gang.

– Da var det en av tantene mine som hadde oppfatta at jeg skrev noe familienært. Hun sa at hun måtte skynde seg å skaffe boka for å se om hun måtte kjøpe hele opplaget og brenne det.

Irina: Se forskjell på den ene og den andre hånda.

Sigbjørn: Den har jo litt jevnere neglebånd og slikt.

Irina: De ser litt friskere ut.

Sigbjørn: Jeg har filer i huset, men jeg bruker dem ikke sjøl.

Irina: Det er ikke en mannfolkgreie. Det er mange kvinnfolk som ikke filer neglene sine, så da gjør hvertfall ikke mannfolkene det. Det har ingenting med personlighet å gjøre. Det er en vanesak. I Russland gjør alle det, mannfolk og kvinnfolk, her er det ingen som gjør det. Det er bare blitt sånn, utviklingen er blitt sånn. I Russland går alle med høye hæler, her er det bare Russere som gjør det. Det er ikke bra eller dårlig. Det bare er.

Sigbjørn: Kulturforskjell?

Irina: Kulturforskjell ja. I Russland er det ingen som går på fjellet. Alle går på butikken. Her går alle på fjellet. Det er bare utviklinga av kulturen.

– Ville du vurdert å ta manikyr igjen?

Sigbjørn: Jeg er nok relativt lite opptatt av det. Jeg må innrømme at jeg er fornøyd med å bare klippe dem kort. Det er greit nok.

Irina: Det synes jeg også, så lenge det ikke er skitt under neglene. Jeg jobbet i 20 år som hjelpepleier og har sett de mannlige hjelpepleierne med lange negler og skit under.

– Kan man si noe om en person basert på neglene?

Irina: Nei. Det eneste jeg ser at det er mye fliser, mye sår. Det betyr at personen er nervøs. Men det kan være veldig snille personer og veldig dårlige personer. De er hos meg en time. Jeg kan ikke se om det er dårlige mennesker eller ikke. Om de går rett ut og sparker en kattunge eller ikke, det vet jeg ikke.

Sigbjørn: Om han klipper kjønnshårene med neglesaks eller ikke?

Irina: Nei, nei. Men det kan være en veldig snill person selv om han klipper kjønnshårene med neglesaks. Det er rett og slett kultur.

Vår tilmålte tid med Irina er over, og vi forlater salongen, Sigbjørn med en manikert og en umanikert hånd. Vi har flere spørsmål om både negler og litteratur, så vi bestemmer oss for å vandre i byen til vi finner et passende sted. Vi går ned mot havet, passerer Tromsøs mest sentrale kjøpesenter før vi bestemmer oss for å avslutte på Roald Amundsens plass, en grønn liten flekk nedfor domkirka hvor polarhelten står på søyle. Skåden tror kanskje vi er ferdige med å snakke om negler nå som vi har forlatt salongen, men det er ikke tilfellet.

– Har du en historie om en negl?

– Jeg blei trampa på av en tremenning i potetåkeren der vi spilte fotball. Jeg gikk opp og heada, men han var en av de litt solide tremenningene mine og han landa på tåa mi med fotballknotten. Da røyk en av tåneglene. Den ble aldri det samme.

– Jeg har forstått det sånn at du kan få arr i neglene. At neglene husker.

– Jeg har to negler som er helt sånn fucked up fordi de har vært skada. De vokser ut i en form som … har dere sett The last of us, de soppvekstene der? Den vokser ut som en sånn weinerbakst, den legger seg i lag på en annen måte. De er nesten umulig å klippe.

– Hvordan så neglene ut på Planterhaugen?

– Det var ikke så mye fokus på stell. Verken av negler eller hår. Vi ble gjort til latter i bygda hver sommer fordi mamma klipte oss sjøl med klippemaskin. Ikke sånn elektrisk, men manuell. Hun klipte meg og broren min sånn at vi så ut som konsentrasjonsleirfanger, sånn skikkelig luseklipp. Hver jævla sommer.

– Nå skal vi bruke neglen som en metafor for tekstarbeid. Når du skriver en ny bok, er det som en negl du klipper av, eller en negl du lar vokse?

– Mye av materien går igjen i alt jeg holder på med, så selv om bøkene formmessig endrer seg fra utgivelse til utgivelse, så er det mye av den samme materialiteten, den fortsetter å vokse utover i forfatterskapet. Jeg tror ikke jeg plutselig kommer til å skrive noe sånt Paul Auster-aktig opplegg om en eller annen fyr som går rundt i The Bronx og surrer. Så selv om jeg for eksempel har skrevet en science fiction-roman, så tenker jeg at det kommer fra den samme materien.

– Hva består den materien i?

– At alt jeg skriver har en form for heimbygd-samisk islett i seg. Det mener jeg om den outer space-boka også. Det er en bygdebok på en eller annen måte, jeg har bare flytta det i tid og rom. Jeg ble spurt om å skrive en poetikk en gang, og da skrev jeg at jeg føler at jeg står med føttene i heimbygda mi. Jeg ser i ulike retninger og ser ulike ting, men fellesnevneren er at jeg har føttene i heimbygda.

Foto: Andreas Strand Iversen