Prosa.
Sander Martinsen
Skribent.
En brukket teglstein strøk seg som en fjær over nakkehårene mine, den skrev på min rygg med blekk tatt fra bunnen av gamlehusets kjeller. Den brukkede teglsteinen var en negl. Den skrev. Den tegnet. Den fikk meg til å se, gå inn i detaljene, kjenne på smerten. Se, se nå, sa neglen. Smerten fikk meg til å møø-e, den kuet meg. Møø møø. Det sa jeg også til de snille ambulansefolkene som møtte meg i yttergangen, møø.
Jeg ble tvunget opp i en båre hvor jeg måtte forklare neglekosen for ambulansefolkene. Ja, for du skjønner det er slikt, ja, men i tillegg så, ja det er blekk ikke blod, men samtidig så ville neglen, ja men herregud, nei slutt det er ikke sånn, nei ikke faen du skal, og jeg ble kastet inn i bilen.
De kjørte meg til sykehuset etter neglekloen. Neglen hadde strukket seg over hele meg, behandlet meg som en globus som den tegnet rundt. Jeg ønsket at neglen skulle dreie seg til starten igjen, ved øret, at den skulle ta hensyn til symmetrien, at alle ting som starter skal også slutte på samme vis. Men neglen brydde seg ikke. Den er bare en utstrekning av kroppen min. Den vil ikke gå på de samme traktene, for den vil vokse. Forbi symmetri, forbi en slutt.
Det var trøst å finne i neglen, når ingen andre ville gjøre noe sånt, i gamlehuset. Det var ikke det samme som om du skulle stryke hodet med dine egne fingre. Når du river av en bit av neglen, så er den ikke lengre kroppens del, men noe som alle eier. Den kunne være det jeg ønsket. Den kunne være en trygghet, skape en varme hvor enn den tråkket på huden min. Blekk kom spylende ut fra sårene, og smerten gjorde meg mer opplagt i etterkant. Jeg så bare på det som et resultat av oksytocin, en kjemisk balanse. Heller det enn å skrive på andre slik far gjorde. Derfor sluttet jeg ikke.
Det var kjelleren fra gamlehuset sitt blekk neglen tegnet meg med. Gamlehuset vet du, sa jeg til de inne i ambulansebilen. Det var gjemt bak et busstopp, gjemt bak busker og trær, som en bondegård etterlatt for seg selv, med bare noen nye steiner og luftmadrasser med flekker på seg som dens eneste gjester. Det var det ikke, det var et hjem for familien min. Far og mor gikk i tottene på hverandre i gamlehuset, det smalt i plankene over meg hver kveld når jeg sov i kjelleren som lynnedslag, og bikkja Johnny spiste kontaktledninger til han døde, og ja, far var forfatter og skrev i kjelleren, og så just så brukte han massevis med blekk, ja, ja (med innhalering), ja det var sånn, ja. Blekket kom fra en blekksprut i kjelleren, lagt i en fryser slik som alle de andre fiskene i fryseren var (jeg hvisket at morfar var fisker). Men hvordan fikk vi tak i en blekksprut? En burde heller spurt hvorfor en blekksprut av alle ting. Hvorfor? Hvis du så på hele huset, så var den under tentaklenes sugekopper, ja, til og med bikkja Johnny, og mor og far ikke minst – jeg mener metaforisk – så vel som skrivingen til far. Han var besatt av å skrive om generasjonstraumer og bare ordet generasjonstraumer (jeg mumlet at det var mest på meg).
Jeg hadde sagt alt dette til folkene i ambulansebilen og de bare ristet på hodet, men jeg ville fortelle videre, så jeg gjorde det. Jeg likte faktisk å se på fryseren som et slags hjerte i gamlehuset. Den holdt temperaturen på en komfortabel temperatur, slik at når mor og far kranglet, så var det ikke så voldsomt som det kunne ha vært. Det ga nesten en slags lun følelse til huset. Som en døsig hånd som pjusket i håret mitt, med neglene breende ut, mens søvnen ville møte meg.
Fryseren holdt ikke bare huset på plass, men var også flink til å stoppe litt vanskeligere og utfordrende ting fra å vanne over, holde frosset. Familieproblemer, blekksprutens vrede, min egen vrede, den slags?
Jeg visste fra tidligere at når folkene med de grønne klærne og hanskene og maskene kom inn så var tiden inne. Jeg var enda ikke på sykehuset, men fra fartshumpene de kjørte over kunne jeg av erfaring vite når jeg var fremme. Seks minutter. Jeg visste også at de ville ta til sammen fjorten minutter før de fikk meg ut, for så inn, og deretter på operasjonsbordet. Innen den tid ville bokstavene neglen hadde skrevet på meg vært stivnet på plass. Kalimari, blekkspruten, den ville spre seg.
Visste du at Kami er japansk for Gud? Og Kalimari ligner på den ene guden i navn, Kaminari, Rajin? Jeg forklarte dette ytterligere til de flinke ambulansefolkene. De spurte meg om jeg visste hvilken dag det var, og de sa ordene deres sakte til meg. Jeg ristet på hodet. Jeg var helt til stede, visste selvfølgelig hvilken dag det var, de ville bare ikke høre på. Se på det som en vrangforestilling eller hva enn, men når du setter deg i mine fotspor, hvor varme var ikke å finne under fotsålene, og fryseren gjorde nesten alt til is, bare vit at neglen var der og ga meg den varmen. Det spørs om det også var som resultat av blekkspruten, slik som med far. Jeg fikk i hvert fall skrevet ferdig siste siden på meg: jeg får håpe jeg aldri trenger å måtte skrive nye igjen.
Sander Martinsen har gått på forfatterstudiet i Tromsø og bor for øyeblikket i samme by. Som forfatter er de opptatt av å skrive om tilhøringhet, kjønnsidentitet og tabubelagte temaer, og å få disse frem gjennom et metaforisk språk.
Les mer:
Neglene mine
Dikt av Sivert Holm.