Reportasje.

---

Andreas Strand Iversen
Redaktør i Vreng.

---

Jeg sitter på et reinsdyrskinn i foajeen på Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø og plukker et reinsdyrshår som har festet seg til buksa. Det er en type detalj man kan få på kroppen når man prøver å være publikum. Jeg finner et langt et. Holder det opp mot lyset, strammer blikket, som om det kan gi meg en forklaring hvis jeg konsentrerer meg nok.

I rommet finnes det et slags lunt alvor, det museale. Samtidig er det noe ved det som minner om en stue. Menneskene er pent kledde. Sitter behagelig på puter og skinnfeller. Og på divanen bak museumsdirektør Stina Högkvist sitter Synnøve Persen. Føttene hennes hviler på en steinplate av nordnorsk skifer. Når hun reiser seg, rører plata seg så vidt. En liten vibrasjon, knapt synlig, men følbar, som et minimalt ja fra materialet.

Hun leser.

‘’
bli med
til min ørken
hvor ormene
sniker under sanden
skorpionene venter på
nattemørket
bli med
luftens skip bølger
smak små grønne blader
fra ungdommen
jeg er i bjørketrærne
jeg er vinden
lyden av pust
sa han
mitt hjemland
speilning
‘’

Stemmen hennes er myk. Den legger seg over oss som ull, som skjerf man har glemt man har på. Jeg er et sted, men ikke i en ørken. Det er Tromsø, det er februar, det er vinterjakker som damper. Likevel. I noen sekunder blir rommet til et annet sted, et sted hvor sand og natt og pust har samme temperatur. Jeg kjenner det i halsen, og tar av meg skjerfet.

Persen setter seg. Menneskene klapper. Små slag i lufta, og en bekreftelse på at vi alle nettopp var et sted sammen.

Nå er vi her. Og over publikum ligger en flaggstang på tvers. Jeg får høre at den har vært i Venezia, i den norske paviljongen under biennalen. At hver paviljong var utstyrt med én flaggstang. At kunstnerne derfor tok med sin egen.

Da biennalen var over, ble flaggstangen sendt tilbake til Norge med lastebil og tog. Det er noe nesten komisk med det. Noe symbolsk, ubøyelig, bundet fast med stropper, på vei gjennom Europa. En flaggstang som vil hjem.

Bak Persen og divanen, taket på Girjegumpi, det samiske biblioteket. Siden biennalen har det vært innom både Canada og Grønland. Nå står det demontert, plassert i hele foajeen, som om det var levende og hver del fortalte en liten historie. Det formskiftende biblioteket er blitt en del av veggene. Det skal det gjøre i fem år, blir jeg forklart.

Men den åpningen er først i mars. I dag, den 5. februar, åpner Nordnorsk Kunstmuseum Persens utstilling «Havet gynger, himmelen hvisker». Tittelen treffer meg på en merkelig måte, fordi den beskriver det jeg nettopp har sett. Skiferplata som gynger nesten usynlig, lufta som hvisker når publikum trekker pusten samtidig. Klappingen, en kort storm. Havet og himmelen er her inne, i små måter ting rører seg på.

Jeg følger trappa opp til selve utstillinga. Det finnes både poesi og abstrakte malerier. Maleriene er likevel åpne som landskaper. Etter en runde blir jeg sittende ved et bord og bla i et utvalg diktbøker som er stilt ut i lokalet, som om de var objekter som skifer, flaggstang, skinn.

Jeg får et behov for å slå opp Persen på Wikipedia, men ender opp på nettsiden til Nordnorsk kunstmuseum.

— Utstillingen er en reise gjennom Persens billedverden og poesi – der fargene, linjene og ordene speiler det nordlige landskapet og bærer med seg et budskap om frihet, tilhørighet og omsorg for naturen.

En setning laget for å tåle alt. Som plast på en sofa. Den beskytter, men knitrer når man setter seg. «Frihet, tilhørighet og omsorg» — ord allerede godkjent av rommet, ord som kommer inn, slipper å ta av seg skoene.

Det finnes noe mer enn nordlys, naust, fjell og vidde. Her er skorpioner. Det finnes skifer som svarer i vibrasjoner. Det er en flaggstang som har vært i Venezia og kommer hjem som en slags avlang anekdote. Det er et demontert bibliotek som likevel tar plass. Det er en ørken som dukker opp i Tromsø fordi en stemme sier «bli med».

Persen har tidligere blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Hun er blitt hedret med St. Olavs Orden og mottok John Savio-prisen i 2025. Når jeg tenker på det, ligner prisene litt på flaggstanga. Ting som reiser, ting som viser. Her er det noe som gjelder, her er det noe du bør se.

Jeg finner det lille skiftet i lufta når noen leser, den nesten-gyngende skiferen, den private følelsen av at et rom kan bli et annet sted uten å be om lov.

Jeg ser ned på buksa mi igjen. Reinsdyrshårene sitter der fortsatt. Jeg tar tak i et langt et og drar det forsiktig av. Det er som noe i det yter en mikroskopisk motstand. Jeg holder det igjen opp mot lyset.

Det er rart hvor mye som kan henge fast i noe så lite. En kropp. Et rom. En stemme. Et museum. Et hav som gynger. En himmel som hvisker. Og en steinplate som i et øyeblikk, svarte tilbake.

Lihkku beivviin!

---

Les mer: