Vrengt litteratur #1

---

Andreas Strand Iversen
Redaktør i Vreng.

---

I denne serien løfter vi frem utvalgte tekster og verk fra den nordnorske litteraturen. I første tråd leser vi første dikt i Ellen Einans debutsamling Den gode Engsøster (1982). Teksten er ført i pennen av Andreas Strand Iversen, basert på samtaler i Vreng-redaksjonen.

Hugget gren

Jeg er en hugget gren.
Vår mor trakk meg bort fra
ørnens ville flukt.
I nattbarnet sov jeg.
Var av korn og bløderslekt.
De går meg nær med uro fra hagen.
Se meg ømt i hagens øye.
Jeg er av løs kanne granskogvin.

---

I forordet til førsteutgaven av Den gode Engsøster skriver lyriker og forfatter Odd Abrahamsen at det har vært «problemer med å registrere hennes lyriske språk». Det er en presis formulering. Ikke å forstå, men å registrere. Som om Einans dikt ikke bare må tolkes, men må fanges opp av sansene først; som en lukt, en temperatur, et trykk i brystet før det blir en tanke eller en setning som får plass i hodet og i munnen.

Einans språk lever på en akse av drøm og virkelighet, med marerittets logikk som en skjør motor som kverner rolig et sted bak i teksten. Einan har selv pekt på slektskap til den østerrikske dikteren Georg Tarkl. Tarkls lyrikk er som Einans, ekspressiv og assosiativ. De kretser rundt noe vondt, i Einans tilfelle, kanskje et forsøk på å trenge gjennom barndommens savn og uforløste forestillinger i det diktene trekker bakover mot et punkt hvor ting ennå ikke er forklart, bare erfart.

Einan mente at det var åndene som skrev gjennom henne. En del av meg vil bruke den uttalelsen som en nøkkel. En annen del mistenker at en slik nøkkel er selve fellen i en lesning. Hvis diktet kommer fra et sted i Einan som ikke er fullt ut kontrollert, blir lesningen et forsøk på å forstå noe som i utgangspunktet ikke er ment å være ‘løsbart’ – som en oppgave.

Det er lett å bli feig, og å gjemme seg i en frase; at alle har sin tolkning. Det er sant, men det kan også bli en måte å unnlate seg ansvar. Diktet ber en komme nærmere. Det er en invitasjon man må ta på alvor og som krever engasjement. Poenget er dette, at smerte krever konfrontasjon. Og her er Einans ubehagelige generøsitet: en konfrontasjon med livets onder må også være en konfrontasjon med dets vekstmuligheter. Når smerten er delt, må konfrontasjonen bli allmenn. Einans diktning får på den måten en etikk og tolkningen må ha i seg noe som finnes i en felles erfaringsverden. Den kan ikke forbli helt private.

Og kanskje er det grunnen til at Solum har valgt å ha med en ordliste, eller et begrepskart, bakerst i førsteutgaven. Den frister, ligger der som et nøkkelknippe. Samtidig virker det upassende, et svikt mot den assosiative strømmen som diktet gir opphav til – som å montere en faktaboks i en drøm. Einans forfatterskap er et vågestykke. Og diktet krever risiko. Å holde det i handa, men la det forbli fremmed lenge nok til at det kan åpne. 

Nøkkelknippet får ligge og jeg leser langsomt og nært. Linje for linje. Lar hver linje bli en ledetråd, lar neste korrigere den. Betydningen kommer som trykk og registrering før den forklares. En slags autolesning: assosiasjonene skriver seg gjennom mens jeg prøver å holde blikket på ordene. 

Jeg kjenner på et dørhåndtak –

Jeg er en hugget gren

og finner et avskåret, men udødt jeg. Et jeg mellom å være offer; en gjenstand for et hugg, en rest; avstumpet, en relikvie; båret bort?, bevismateriale; noe som kan fremvises og hvisker se meg. Jeg finner et selv som etableres som det andres mangel; treets. 

En gren ligger igjen i gresset med bladene grønne. Det er hugget med vilje. Bildet er brutalt nettopp fordi det ikke er dødt. Det er et avskåret organ, et livsledd som ligger igjen, som fortsatt kan blø, som fortsatt kan lukte. En amputert vitalitet.

Vår mor trakk meg bort fra // ørnens ville flukt

Vår mor er en merkelig grammatikk av slektskap. For det finnes et vi. Et vi som ikke inkluderer mor. Kanskje en henvendelse til en bror? En engsøster? Til det tidligere hele?

Mor står som en fast frase, nesten liturgisk, som «fader vår» i bønnen. Hun finnes ikke bare som vår mor, men som naturens mor (hagens, kornets), slektenes mor (bløderslekten), språkets mor (den som drar fra barnet bort fra det utemmede). Og mor trekker –

Hun trekker jeget bort fra et rovdyr i flykt. Å trekke noen bort fra et rovdyr er en omsorgsgest. Et ønske om å beskytte. Men å trekke noen fra flukt er å redde noen fra frihet. Hvilken frihet er det?

Einans språkmaterialitet er jordbundet. Tyngden ligger i hagen, i skogen, i jorden. Ørnen er løsrevet, flyr fritt der oppe. Så lander den i hagen. Titter rundt. Hva luktet den? Hva så den? Den er ikke hjemme her. Og hvor den nå finnes, finnes den som trussel. En trussel som legger på flukt. Det skaper en tegnverden hvor det farlige ikke er aggressivt, men urolig. Barnet skjønner at selv det som burde vært stabilt kan skjelve.

I nattbarnet sov jeg

Jeg ser det ikke i mørket. Omrisset av en bolig. En kropp. Jeg titter ikke inn i barnet, men finner to dører på gløtt: et barn du blir om natten, eller et barn laget av natt.

Nattbarnet gir dobbel assosiasjon. En ekstrem harmoni. En ekstrem uro. En tilstand av trygghet og forventning, eller en tilstand der du sover fordi du ikke kan gjøre noe annet. Jegets habitus. Det oppholder seg, i et hulrom, en livmor, en krypt. Det klatret ut.

Var av korn og bløderslekt // De går meg nær med uro fra hagen

Arvelementet kommer i to former. Som korn og bløderslekt. Kornet er gyllent. Føde. Det er temmet. Mennesket dyrker ikke bare kornet. En åker fester mennesket til jorden. Det blir menneskets kontroll over liv: en rytme i årstidene. Det må sankes.

Kornet settes opp mot blodets system. En bløderslekt. Kroppenes kretsløp, blodet som knytter mennesket til mennesket, fester dem i hverandre, om de vil det eller ikke. Det finnes mer natur i slektsbåndet enn i kultiveringen av jord. På den ene siden, kulturens kretsløp. På den andre, kroppens kretsløp. Begge slekter som knytter deler til jord eller blod. En hugget gren blir et tredje: naturens kretsløp av brudd.

I andre linje, oppstår et ikke-navngitt ‘de’. Kanskje tospannet i kornet og bløderslekten. Kanskje slekta. Kanskje noe helt annet. Det er logikken av et mareritt: aktører uten ansikter, uten stemme og identitet. Det finnes bare effekt og konsekvens. De går meg nær med uro. Den kommer fra hagen, fra det som skulle vært hjemlig, pleid, trygt.

Se meg ømt i hagens øye

Jegets imperativ kommer ikke som befaling, men som et ønske, og en bønn til en annen ontologi. Ønsket er ikke å bli forstått, men å bli sett ømt, uten mening, men med appell til blikkets etikk; et ønske om skifte av domstol.

Mens mennesket dømmer i moral, familie og det normale, dømmer hagen i vekst, forråtnelse, rot og årstid. Hvis hagen også er slektskap, en slektsoptikk, så ber jeget om å bli sett med slektskapets blikk – ikke som individ alene, men som en del av noe som vokser og råtner og kommer tilbake.

Jeg er av løs kanne granskogvin

Lyden av en løs kanne. Et klunk. Et klirr. Den fermenterte saften fra treet lekker liv. Gir en rus fra sevjen. Granskogvinen, klissete grønn. Den siver ut. Verden har mistet tetthet. Den huggete grenen slipper sevjen ned i gresset, ut i hagen, ned i jorden.

Mens diktet startet med et jeg som er, flytter jeget seg til å være av. Det går fra identitet som påstand til identitet som opprinnelse. Fra tilstand til slektskap. Jeget er en hugget gren, men jeget er også av noe som gjærer og lekker. 

Jeg dras inn i slektskapet. Inn i skogen hvor noe dirrer. Et barneblikk tvinges frem. Jeg leter etter referansepunkt. Verden åpner seg, blir uforutsigbar. Og på et vis tryggere – nettopp fordi den ikke er ferdig forklart. Jeg får en impuls til å skamme meg litt. En lyst til å smake mer på den granskogvinen, smake den som skvip. Noe barnlig i kroppen som prøver å forsvare seg mot det åpne og uforutsigbare.

Les mer: