Debatt.
Sigurd Stranda
Redaktør i Vreng.
Siden februar har Hålogaland teater sin oppsetning av Erlend Loes Doppler gått sin gang på scene øst. Oppsetningen har fått lunken kritikk, mye fordi det ikke er tatt store nok grep om teksten for å oversette den fra bok til scene. Er dette kun et enkelt tilfelle av slapt adaptasjonsarbeid, eller også et symptom på at romanestetikkens kulturelle hegemoni har ført til en forflatning av kulturen?
Irrelevansens teater
I et innlegg i BLA fra 2023, skriver Frode Helmich Pedersen at teateret har mistet kulturell relevans, blant annet på grunn av en manglende evne til fornyelse. Dette illustrerer han ved å peke på at teatrenes store satsinger hviler tungt på 1) eldre dramatikk – de store klassikerne av Ibsen og Strindberg og 2) dramatiserte romaner og filmer. Pedersen mener dette blant annet skyldes en mangel på litteraturhistorisk interesse og kunnskap, noe som gjør teatrenes repertoar snevert.[i] Om Pedersens analyse stemmer for det frie scenekunstfeltet eller ei (han innrømmer å ikke være noen hyppig teatergjenger selv), så vitner programmeringen på de store institusjonsteatrene om at tendensen i alle fall ikke har snudd siden 2023.
Denne vinteren setter begge institusjonsteatrene i nord opp adaptasjoner av kjente romaner. Nordland Teater med Stephen Kings Misery, Hålogaland Teater med Erlend Loes Doppler. Sistnevnte har høstet en temmelig laber kritisk respons i de foreløpig to anmeldelsene som har kommet. iTromsø sin kritiker, Eline Grønvoll, skriver at stykket fremstår som en «visuell opplesning av boka», uten at det lykkes i å tilføre noe nytt.[ii]
Jeg finner det lett å være enig i Grønvoll sin vurdering, for Doppler er en forestilling som synes å være så hodestups forelsket i sitt kildemateriale at den faktisk går glipp av mye av romanens faktiske meddelelse. Det første som møter meg når jeg kommer inn i scenerommet, er en teltleir strødd om med pakker av skummamelk. De som kjenner romanen vet at dette er en av dens mest ikoniske rekvisitter. Dette er emblematisk: I sin scenografi, kostymering og rekvisitering har denne oppsetningen gitt seg fullstendig hen til romanens ikonografi.
Men ikke bare romanen; faktisk ser også mytosen rundt forfatteren Erlend Loe å ha blødd over i utformingen av det visuelle uttrykket. Jørn-Bjørn Fuller-Gee, som spiller Doppler sjøl, er påført et hvitt skjegg som gjør ham påfallende lik forfatteren selv, slik også Grønvoll påpeker. En tilfeldighet, kanskje, tenker jeg når jeg ser forestillingen. Men så, mot slutten av stykket, reises Totempelen.
Fundamentet til totempælen er et rødt rytmeegg.
Deretter kommer Dopplers avdøde far.
Så Doppler selv, sittende på sykkel.
Den foreldreløse elgen Bongo.
Dopplers sønn Gregus.
Det jeg biter meg merke i, er det tredje leddet i pælen. For det er ikke noen vanlig sykkel Doppler sitter på, men en enhjulssykkel! Erlend Loe er kanskje mest kjent som forfatter, men «enhjulssyklist» kommer på en soleklar andreplass. Dette vinket til forfattere er kanskje sjarmerende, men dypere sett er det et symptom på at forestillingen legitimering nesten utelukkende hentes fra romanens status i kulturen.
Fanboyismer
Når jeg ser dette i forestillingen, tenker jeg at dette har jeg sett før. For denne bruken av ikonografiske detaljer, mytologiseringen av forfatterpersonaen, dyrkingen av gjenkjennelige gjenstander fra et fiksjonsunivers, minner meg mer enn noe annet om «fanboy»-kulturen knyttet til gigantiske amerikanske medie-franchiser som Star Wars, Ringens Herre og Marvel. Med fanboy-kultur menes her et sjikt av fanskaren som dyrker gjenkjennelige elementer fra eksisterende varemerker på nært fanatisk vis, ofte på måter som mangler tematisk dybdeforståelse.
Doppler er kjent som en lettbeint og humoristisk bok. Denne lettbeintheten har helt klart hjulpet den frem som folkekjær lesning, men har også vært en av ankepunktene i kritikkene mot den. En av de vektigste kritikkene Eline Grønnvoll retter mot teaterstykket, er at den er tematisk uklar i behandlingen av sitt materiale. Dette er et problem hun mener stammer direkte fra romanen:
«Handlet det om en mann som var blitt gal etter å ha slått hodet? Eller var det først nå han så klart? Var det satire av lykkejeger-samfunnet vi lever i? Eller hadde Loe bare satt seg ned i en slags ja-fase i livet og skrevet ned alt han syntes var gøy?»
Jeg stilte meg selv de samme spørsmålene under lesningen av Loes roman, men i motsetning til Grønvoll, så jeg på denne uklarheten som en styrke. Det er ikke klart i romanen (og her baserer jeg meg kun på første bind) om Dopplers samfunnskritikk er berettiget eller rent egoistisk motivert. Eller rettere sagt: Den er helt klart begge deler, noe som skaper en spenning i verket.
Problemet med teaterstykket er ikke at den er uklar i sin tematiske behandling, men at det ikke synes å bry seg så veldig mye om hva som er verkets meddelselse. Resultatet er at jeg under hele forestillingen lurer på om dette bare er noe jævla tull? Romanen er riktignok lettbeint og humoristisk, men det som gjør at den – i alle fall for denne leseren – ikke vipper over i den rene underholdningslitteraturen, er at det ligger en dyp humanisme bak alle de humoristiske scenene. Men i stykket er det nesten bare komikken som står igjen. Og det er ofte morsomt, men ved teppefall sitter jeg igjen med en følelse av å ha opplevd et stykke teater som egentlig ikke vil meg noe.
Romanens hegemoni
I sitt berømte essay «Epos og roman», skriver den russiske litteraturforskeren Mikhail Bakhtin om romanens smittningseffekt. I tider hvor romanen har vært den dominante litterære sjangeren, påvirker den de andre sjangrene på en slik måte at de begynner å ligne på romanen. I et slikt perspektiv kan man spørre seg om teaterscenenes mangel på original dramatikk først og fremst angår teatrene som institusjon, eller om vi skal klandre romanens hegemoni?
Dette fremstår kanskje som et paradoksalt spørsmål. Er vi ikke midt i en lesekrise hvor romanleserne finnes i et stadig voksende mindretall? Kanskje – men krympingen av den litterære offentligheten betyr ikke at romanen får noen svakere status i det sjiktet av befolkningen som fortsatt leser bøker. Romanen har stadig en altoverskyggende status i bokverden: De store forlagene promoterer nesten utelukkende de store romanene fra de store forfatterne. Når P2 deler ut litteraturpris er det romanpris. Det kan argumenteres for at de siste 19 Brageprisene i kategorien skjønnlitteratur for voksne, har gått til romaner (avhengig av hvordan man fortolker visse sjangeruklarheter langs linja).
Hvis jeg kan driste meg til å påstå at det finnes en viss overlapp mellom den romanlesende og teatergående offentligheten, er det trolig lettere å få publikum i setene om de ser en gjenkjennelig romantittel på plakaten. Det vil være spekulativt å hevde at dette ene og alene er grunnen til at HT har valgt å dramatisere Erlend Loe. Jeg er heller ikke så opptatt av motivasjonen, heller effekten av å la romanen kolonisere scenen på denne måten.
I fjor vinter var Doppler, romanen, subjektet for 6 episoder av NRKs leseklubben, hvor Linnéa Myhre var gjest. Leseklubben har de siste par årene drevet det som unektelig er et effektivt stykke litteraturformidling som treffer mange. Men det kan neppe hedres for å bringe noe nytt til torgs. Bøkene som har blitt lest i programmet er pr. dags dato utelukkende svært populære romaner. Det er ikke et program man lytter til for å oppdage «det nye» i litteraturen. Den nyeste boken som har blitt diskutert i programmet er Ingvild H. Rishøis Stargate, som i tillegg til å være en bestselger i norske bokhandlere har rukket å bli teater, film og subjekt for popartisten Dua Lipas bokklubb.
Dette ville ikke vært et problem hvis ikke NRK på omtrent den samme tiden hadde bedrevet en snikete utfasing av sitt eneste kritisk orienterte litteraturprogram, Åpen bok: kritikerne, som annonserte at programmet skulle ta en liten pause for å «pusse opp» programmet. Da det kom tilbake, var kritikkene borte, og det som stod igjen var Cille Biermans lettbeinte forfatterintervjuer – ikke overraskende nesten utelukkende med godt etablerte romanforfattere.
Frode Helmich Pedersens kritikk av scenen er først og fremst rettet mot teatrene. Kanskje kunne den like gjerne vært rettet mot kulturen bredere sett, hvor romanen fortsatt har status som enestående litterær form blant den den gemene, kulturinteresserte hop. Vi kan gjerne skrike mot teatrene og be om fornyelse, men da vil jeg også ha med forlagenes markedsføringsavdelinger, bokklubbenes utvelgingsorganer, bokhandlernes bunke-utstillere, landets litteraturkritikere og avisredaksjoner, lesere og teatergjenger, alle som lar seg forføre av romanen i all sin vampyriske kraft!
[i] Pedersen, F. H. (2023, 23. august). Det ulitterære teateret. Bokvennen litterær avis.
[ii] Grønvoll, E. (2026, 8. februar). Hvor ble det av kunsten? iTromsø.
Les mer:
De vokser ut som en sånn…
Intervju med Sigbjørn Skåden.