Dikt.

---

Fredrik Parelius
Forfatter.

---

Salt/Land er Fredrik Parelius debutbok, og lanseres 10. april på Gyldendal norsk forlag. 

Alsøyland

Alsøyland! Kiler det når
sitkagranen knar
din svarte jordmuskel?
Landtungen
som mates langs randen
av lagdelte tangdunger,
solsvidde, sprø på steinene,
med bløtvev under.

Alt rotfingrene griper om:
Skjell og beinspirer,
de brekker opp i hvite
biter og kalker
der piggsteinen hviler
runeristet, sundskutt, veltet
ned i veifyllingens
glemselsmunn.

Mon din ryggrad?
Kjølen i skipsgraven
trutnet og spantet
boknet under grandekket,
men holder. Oss nå,
yngelen ømt.
Selv om de hine
bygslet og brøt gamle
slagmarker opp.

Så, når svartsneglen stryker
over dine følehår
med fjærelukt,
og det flør
og bør går
gjennom grønnsølv om kvelden,
venter vi regnet
          som nærer deg, halvøy,
som nærer din omflødde øydrøm.



Marmælen

I natt e han ute
berrføtt, kvit i åkeren.
Frys der han gurgle
et marmål
ned a landet:
«Så, så Lyra mi.
Så, så.»
Lydan tjukne
i halsen
og alle forme, alle
ord og farga
bi borte i båran –
trøtt a hamskiftingskunstan sine.
Ei kauring på vatnet
a vind vestanfrå.
Og ned i det svartsalte
stig han, svøm
me di svømføtte kobben.
Enno e han kjent
på det vegvide havet,
i de store djupten:
Emil, Milla
Marmennil.



Petter Dass

Iført den side Nordlands Messe-Serk,
prunker jeg frem med min harsknende vom,
plagget er smurt inn med tran og med tjære
for at alle borrer og sporer og mygg
og dyre små dunfjær fra lunden
i klekkelig mengde skal klebe til slepet,
     og klynge seg til meg, menneskeberg.
Multituder? Ja, hvor enn jeg gak
mellom gjestebuds prang,
ser du mitt kjølvassfar gjennom gresset
gro over av vekster som trives på øya,
      kultivarer som blandes og sprer seg innover.
Og hever jeg vandrende stemmen i sang,
bølger det emment og gjødslende fra
serken – da skaller og drysser de blanke
sildeskjell fine som salmeboksblader
hvis perlemor prydet min kappe.



Bølger og knuter
I

I dypet er samlet en knute av kald,
vellende stillhet som venter
siktlaus i ro. Tålmodig tro
på at musklenes skyllende, rusende
minne langt nede en dag
vil løsne om månen og været og vinden i lag,
drar opp farten til larmende bølger,
som slår over smidige vannskygger.
Det tror jeg på.

Kanskje i dag? Luften står stille,
men likevel svulmer og driver det brått,
nådeløst grått opp på svarte sva.
Måsene søker fra land mot hverandre
og venter – kanskje på nynnende, kallende urord,
seige som tungalda, Aldra, havhula,
Træna, havhuda, Hugla, havknoklan, Tomma?

        Jeg begynner å vugge og huske.


II

Vugger omtenksomt om Tomma hvor navnene
dobles, trefoldes. Her bremset slektsfallet
opp i en knoll av forvillede sverdliljer.
Spotske langs veien forventer de lovsang
ulatterlig skrevet med fiskeblodblekk:

        Syng nå, om havets motstand i årene,
om øyluftens kvelende væte,
om krankdom, galopp og seilskuteære,
om stormjaget fyrvokterære, krigsseilerære,
fallesjukære, fyllesjukære,
om broren som svek, om staten som svek,
om levende taushet i blikket når
ætlinger møtes på ferga.
Medbrakt på skip kom vi hit, grodde fast
i den havknutesmerten som stolthet er,
men røsker mot avmakten blankspritberuset,
bølgende gjennom blandevannbruset.

III

Husk det er livet som husker
når vindene renner.
De graver seg groper og strammer
mitt bløte mellomgulv opp.
        Jeg er kjernesterk, vet du, når
skumtopper ruller.
Husk fyrtårnets jernhette
bulket og banket:
Vanneven slo inn i stamfarens tinning.
På vartpenger vugget
han tiden ut.
Husk det var dagen
jeg slukte så mange.
Fra båter og utvær
trakk jeg dem ut:
Kropper som stivnet
og klumpet seg sammen,
en klynge av muskler
en knuteklode,
som vedblir å virvle
og spinne på sjøkroppens
bydende stormsang som ruller
og husker der kjønnene møtes.



Under hegreredet

Forfjamses de av hegrens oldtidskraks:
Blir den silhuetten de vil fange?
        En luft- og vannting, lyttende på land
som strekker hals og med et keitet flaks
smelter inn i løvverket. Hvor mange
øglebarn – gløtter ned langs redets rand,
og gaper og betrakter?
                                Knortete,
en støvgrønn selje. Under står en mann
og kvinne, ubarmhjertig regnet ned –
gir opp, de vader videre. Strandgress, kvann.

Ovnen og den kalde kannen myker
opp av te – og ved – og kokvarmt vann.
Glasuren skimrer blått, som hegrebrann
sitrer når den eldste lyden stryker.

---

Fredrik Parelius (f 1991) har vokst opp i Mosjøen, Nordland. Siden 2010 har han bodd i Bergen. Han har sin studie- og yrkesbakgrunn fra nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Salt / Land er hans skjønnlitterære debut.

---

Les mer