Prosa.
Espen Th. Granseth
Musiker og manusforfatter.
Det var i siste liten at en tilfeldig forbipasserende rakk å ta tak i Frederik idet han falt over kanten av broen, men så er det også lettere å få tak i en mann med hank.
Like før Frederik lente seg frem for å falle i døden, for en rekke minner fra barndommen gjennom hodet hans. Han så sin mor ved kjøkkenbordet, med det fiolette tøyetuiet for små skredderverktøy rullet ut foran seg. De nøysomme snittene hennes i skjorten og genseren hans, nederst på korsryggen, slik at hanken kunne stikke ut. Hvordan hun igjen, på hans oppfordring, fortalte om tiden på sykehuset da han bare hadde vært noen få år gammel; legene som hadde oppdaget at deler av ryggmargsnervene passerte gjennom utveksten hans, og forklart at gutten antagelig ville bli lam dersom de fjernet den. Selv mente Frederik å huske oppholdet glimtvis; de kalde lysstoffrørene i taket, halvhjertede veggmalerier av regnbuer og elvelandskap med mislykket dybdeperspektiv. Ikke minst husket han sine foreldres bekymrede blikk, som vedvarte gjennom oppveksten. Men selv om Frederik tidvis ble ertet for hanken på barneskolen, var den primært en kilde til oppmerksomhet han nok ellers aldri ville fått, så sjenert og fåmælt som han var.
På kanten av broen kom også disse minnene til ham; ansiktene til de andre barna i klassen, hvordan de først hadde undret seg over dette håndtaket på ryggen hans, som på et stort krus, hvor spennende de syntes det var, og alle gangene de hadde spurt om å få «holde ham i hanken». Før hanken var blitt forbundet med skam, hadde han likt det godt. Følsomheten i hanken ga ham en fornemmelse av trygghet når noen holdt i den, en kilende varme som vokste opp fra mellomgulvet, og også, noen ganger, en antydning til en spesifikk lukt som han senere skulle identifisere som en blanding av kardemomme og eukalyptus. Men disse minnene var uløselig sammenfiltret i det som hendte senere, etter den dagen han ikke lenger greide å skjule de hemmelige orgasmene.
Også disse minnene gjenopplevde Frederik i sine siste sekunder på broen; hvordan følelsene rundt hanken, omtrent samtidig med at stemmen hans var begynt å sprekke og første tegn på ansiktshår viste seg på ham, var blitt mer komplekse. Når jentene i klassen nå tok ham i hanken, leende og tøysende med ham, ble Frederik stille mens pikken ble stinn av blod. Hver gang han kom hjem skammet han seg, og morgen etter morgen, mens han gikk til skolen, sa han til seg selv at dette skulle bli dagen han ba dem slutte å leke med hanken hans. Men når de fnisende jentene, med kropper som også begynte å forandre seg, strakte seg etter hanken, kunne han aldri motstå den deilige berøringen. Spesielt husket han Anette, med fregnene og det røde håret, som han hadde lekt med i skolegården siden han var seks år; de myke hendene, de slanke fingrene hennes. Hver gang vendte Frederik blikket ned for å skjule rødmen, mens Anette og de andre jentene uvitende stimulerte ham.
Frederik fikk aldri vite hva som var blitt sagt på det ekstraordinære foreldremøtet dagen etter at han ble avslørt; en utløsning i lillefri som var vokst seg for kraftig til å kamuflere, men det var ikke vanskelig å tolke blikkene han fikk fra foreldrene til jentene i klassen, et blikk som spredte seg videre gjennom lokalsamfunnet i månedene som fulgte. Ingen tok ham lenger i hanken, ikke engang hjemme, hvor saken aldri ble adressert, annet enn som lange stillheter rundt middagsbordet, og, som nevnt, fravær av fysisk kontakt i hanken. I tiden etterpå hadde Frederik forsøkt å gå med klær uten hull for å gjemme bort denne gallionsfiguren for skam og usedelighet han bar, men stoffet gnisset ubehagelig mot den, ga ham utslett og gnagsår; hanken lot seg ikke skjule.
Frederik tillot seg denne reisen gjennom smertefulle minner én siste gang, i disse sekundene på brokanten, kan hende som en bekreftelse på endeliktet han hadde bestemt seg for. Denne tiden, som ikke bare var begynnelsen på en ensom ungdomstid og et liv i ufrivillig sølibat, men også noe større; en manglende forbindelse til verden. Så mye av fysiske kjærtegn i hans formative år hadde vært orientert rundt hanken, som var så lett å røre ved, et lite dørhåndtak til intimitet, at livet uten var som et fall ut av verden. Et fall, tenkte Frederik, med denne siste distansen igjen, fra brokanten og ned til elven. Siste etappe.
Da en hånd for første gang på årevis grep ham i hanken, og Frederik brått stoppet i fallet, sto et siste, for lengst glemt minne, for ham. Dinglende over elven, før han ble trukket opp i sikkerhet, så han en høstferie for lenge siden; ham selv som liten gutt med familien, på vei til hytta inne i skogen. Det lange strekket de måtte gå fra bilen for å komme frem. Og han husket hvordan faren hans, da Frederik var blitt for trett til å gå, hadde løftet ham opp etter hanken og båret ham det siste stykket; lukten av den duggvåte jorden og synet av blåbærlyngen som for forbi rett under nesen hans.
Espen Th. Granseth (f. 1991) er fra Nesodden og bosatt i Oslo. Han har gått Forfatterstudiet i Bø og Tromsø, og jobber som musiker og manusforfatter.
Les mer:
Utdrag fra Salt/Land
Utdrag fra Fredrik Parelius’ diktsamling Salt/Land.