Skjønnlitteratur // Hank
Louise Najavaraq Fontain
Fotograf, historieforteller og performancekunstner
En del af børnene kommer fra hjem, der om vinteren er henvist til at hente sin vannforsyning i 10-liters spande ved taphuse, der ligger op til 500 meter fra huset. Så De vil forstå, at barnet ikke nødvendigvis er vant til at vaske sig så ofte, som De finder påkrævet. De må derfor lære barnet renlighed, hvis det skorter herpå.
(Information til danske plejeforældre 1967)
Vannbæreren
Najavaraq aterqapunga. Jeg må hente vann til Anaana. Bøtta i kjøkkenet er tom.
Tapphuset er oppe ved siden av forsamlingshuset, vi ser det fra vinduet.
Når jeg springer ned trappa og skal ut på hovedgata skriker bøtta, det er som en dør der knirker, når den åpnes på vidt gap.
Hele veien langs med det grønnmalte rørhuset på vei opp bakken, kan det høres en spetakkel fra sinkbøtta. Jeg svinger den frem og tilbake, langsomt og noen ganger rister jeg den opp og ned for å få lyd.
Det er bare jeg i hele gata.
Der er ikke andre som skal hente vann nå. Rundt kranhuset er det vått og glatt. Trehanken er heldigvis tørr og uten is.
Det suser for ørene når knappen er trykket inn. Jeg prøver å holde bøtta opp så ikke vannet skal skvulpe ut igjen når det velter ut av røret. Det er overdøvende, susende spetakkel fra hele anlegget når vannet når tappen.
Det fosser ut over alt.
Bøtta blir fort full og det renner over før røret slutter å suse.
Men det er for stort trykk, bøtta ender på bakken og issørpa surkler når jeg flytter på beina.
Med våte støvler bærer jeg vannet hjem til vårt hus.
Det er ikke langt, bare ned bakken. Men underveis har jeg sølt mer og det skvalper rundt føttene, opp i mine støvler.
Bøtta er nesten halvfull når jeg når trappa og skal inn.
Hanken har sluttet å knirke.
Louise Najavaraq Fontain, (f. 1957) i Sisimiut, Kalaallit Nunaat/Grønland er fotograf, historieforteller og performancekunstner bosatt i Skarmodal i Nord-Norge. Hennes kunstnerskap er basert på urfolks kamp og konsekvensene av vestlig kolonialisering. Hun utforsker tapet av eget språk og om å tilpasse seg i motgang. Hvordan søke etter identitet og tilhørighet, når du utsettes for massivt siviliseringprosess som et lite barn, langt hjemmefra? Dette bidraget handler om niårige grønlandske barn som blir sendt alene til danske familier i tidsperioden 1961 til 1976. For å tilegne seg nye verdier. Manualen om hvordan håndtere dit grønlandske barn, fandt hun under opprydning etter sine pleieforeldre.
Les mer:
STADIG MAKELEG
Tekst av Hans I. Kolseth